Diskriminerende forbud mot høydehus

Ole Einar Bjørndalen og Emil Hegle Svendsen har innledet en ny høydehusdebatt. Og det er bra. Fattige utøvere på flatmyrene i Moldova har ikke råd til høydetrening i turistparadiser, ei heller norske studenter.

Den norske dopingdebatten gikk seg vill i høydehusene. Uten tanke på fair play og konsekvenser samlet idrettsnorge og sportsjournalistene seg om forbudet. En kappgangtrener presterte sågar å bidra fra sin treningssamling i 4000 meters høyde i Andesfjellene. Norge skulle være best i klassen. Tilbake sto resten av verden og skjønte ingenting, heller ikke jeg.

Forbudet diskriminerer ved å gi ensidige fordeler til rike miljøer med solide sponsorer. Disse kan legge seg på hoteller i St. Moritz og Andes flere måneder i året for å sanke røde blodlegemer. En usponsa atlet fra flatbygda i Moldova, der arbeiderlønningene er under 10.000 kroner i året, kan ikke det. Norsk toppidrett kunne med et verdensomspennende forbud skaffet seg en fordel som fattige lands og norske utøvere uten sponsorer ikke kunne utligne på annen måte – enn ved doping. Slik skader også forbudet dopingarbeidet.

Vår høydetreningsmodell har utlignet noe av forspranget til italiensk, spansk., østeriksk og sveitsisk EPO. Uten disse oppleggene ville neppe Bjørn Dæhli og de norske løperne på 90-tallet kunnet dominere i miljøer der EPO florerte. Høydeopplegget utjevner også fordelene i forhold til dem som bor i høyden, som langrennsløpere fra franske fjellbygder, eller distanseløpere fra de kenyansk/etiopiske høyslettene. Høydehus åpner høydetrening for alle voksne utøvere. (Ungdom bør utvikle sin fysikk gjennom hardere trening enn oksygenfattig luft tillater).

I disse dager kan man også tenke på CO2. Det blir noe kilo om forbudet skulle spre seg, og alle verdens utøvere skulle dra halve kloden rundt for å finne egnede treningssentre i høyfjellet.

At Ole Einar Bjørndalen og Emil Hegle Svendsen nå tar debatten, er altså et innlegg for fair play. Og takk for det!

Slutt