Mer lyd i bilen på vei hjem!

Det var mer snakk i bilen på vei hjem enn på vei opp på fjellet, og det må dermed kunne konstateres at opplegget var vellykket. Fire tunge dager i fjellet, presset sammen i ett telt gjorde sitt. Turen opp gikk som smørt, og teltet sto ferdig satt opp rundt 10.30 fredag. Første natten var kald da vi lå rett ved en elv. De fleste sov dårlig utenom Espen, han hadde hørt på Lars Monsen og kjøpt seg skikkelig sovepose. Resten lå i noe som kunne minne om laken, føltes sånn hvertfall.

Den kalde natten gjorde sitt til at vi var på vei opp fjellsiden allerede klokken 0730 lørdag morgen, uten vekkeklokke. Det tok 8 timer å gå strekningen inn til Glitterheim, men humøret holdt seg hele veien. Vi fikk opp teltet og spiste en skikkelig middag, kylling og ris.

De fleste sov bedre her og neste morgen tok vi turen opp Glittertind. Det blåste og regnet. 2000moh snødde det. Da vi nærmet oss breen begynnte det å bli ille og vinden doblet seg for hver 50 meter vi gikk. Oppe på breen virket det mer som om vi var på Mount Everest, det var umulig å navigere og det virket uansvarlig å fortsette. For å slippe at noen datt ned på baksiden av Glittertind snudde vi og løp ned igjen. Vel tilbake i teltet fyrte vi maks på primusene og tørket tøy. Alle var gjennomvåte og slitne. Likevel klarte vi holde naboene våkne med vårt kortspill og leven til langt ut på natt.

Neste morgen gikk vi mot Besseggen, og langt om lenge fant vi oss en teltplass. Utover kvelden forsvant skyene og det ble stjerneklart. Kristian Johansen og Petter Gustafson var to lette personer å skremme i mørket. Diverse nattafortellinger hjalp ikke akkurat heller.

Besseggen ble den siste hardøkta, og de fleste var glade for det. Gnagsår både her og der gjorde sitt til at man kjente man var i live. Sola skinnte og temperaturen var heller ikke så værst. Den lokale kioskdama mente dette var den fineste dagen i hele år. Vel nede fikk vi opp teltet igjen og lagde middag. For å få en skikkelig avslutning på det hele tok vi noen fysiske tester mot slutten. Det viste seg at Johansen og Stig Ole Gundersen var to harde karer i bryteringen. Alexander Heen var heller ikke så værst. 

Runar hentet oss 2100 og på vei hjem klarte de fleste å holde seg våkne frem til Shell i Fagernes, men da ble øyelokkene tunge for de fleste. Alle var glade og fornøyde, med ny motivasjon for å gjøre 2008 til ett år med mange bra resultater. Og syk kjøring på diverse klubbritt.