Fysiologiske faktorer

Fysiologiske faktorer

Energiomsetning
I typiske utholdenhetsidretter som sykling benytter kroppen seg i hovedsak av to systemer for å produsere energi. Hovedmotoren drives ved hjelp av av aerob forbrenning, men hvis intensiteten blir høy nok, vil kroppen koble inn turboen, den anaerobe prosessen. Hvorvidt kroppen må ty til anaerob forbrenning, avhenger altså av intensiteten på arbeidet, og hvorvidt kroppen får nok oksygen eller ikke. En ofte refert modell for prestasjon innen utholdenhetsidrettene beskriver utøverens “energiomsetning per tidsenhet” som en funksjon av både utøverens aerobe og anaerobe kapasitet.

Aerob kapasitet + Anaerob kapasitet = Utøverens energiomsetning per tidsenhet

I de fleste utholdenhetsidretter som har varighet på over 30 minutter, vil den aerobe energiproduksjonen normalt stå for over 90% av energiomsetningen, kanskje så mye som 95-98%. Vår evne til anaerob energiomsetning er langt dårligere, og den er klart tidsbegrenset, men for å kunne tåle fartsøkninger og henge med på rykk underveis er den selvsagt viktig.

Utøverens energiomsetning per tidsenhet kombinert med utøverens arbeidsøkonomi gir utøverens prestasjonsnivå:

Energiomsetning per tidsenhet + Arbeidsøkonomi = Utøverens prestasjonsnivå


Aerob kapasitet
For utholdenhetsutøvereer det altså den aerobe kapasiteten som er den mest avgjørende for prestasjon, og det er relativt lite diskusjon om at et av de beste målene på aerob kapasitet er maksimalt oksygenopptak (VO2 max)

VO2 max er rett og slett et mål på hvor mye oksygen du puster inn per minutt (i milliliter). For at resultatet skal være sammenlignbart fra utøver til utøver, deles resultatet på antall kilo kroppsvekt. En stærre person har gjerne større lungevolum enn en liten person, men en større person skal jo også drasse rundt på flere kilo enn en liten person

Melkesyrefabrikken


Anaerob terskel
Musklene dine kan altså jobbe aerobt og anaerobt, og selv når intensiteten er lav, er en andel av forbrenningen ufullstendig eller anaerob. Når du sykler rolig til butikken, jobber musklen aerobt, men et eller annet sted mellom den intensiteten og maksimal anstrengelse vil musklene dine ikke få dekket energibehovet raskt nok med de aerobe prosessene, og de anaerobe overtar. Litt forenklet kan man derfor si at ved høy belastning kobles turboen inn, og kroppen bidrar med anaerob forbrenning. Punktet hvor dette skjer kalles anaerob terskel (AT).

Anaerob terskel er den belastningen hvor musklene dine ikke lenger klarer å transportere bort all melkesyren i samme takt som den produseres under den anaerobiske energiomsetningen. Ved lav belastning er melkesyrekonsentrasjonen i blodet lav. Ved 60% av VO2 max vil melkesyrekonsentrasjonen stige noe, men den vil igjen stabilisere seg på et noe høyere nivå. Fra rundt 85-90% av VO2 max vil melkesyrekonsentrasjonen øke kontinuerlig.

Kroppen velger altså helst aerob forbrenning, men hvis du i kortere perioder trenger å “gi litt ekstra” for å henge på ever en bakketopp, er det mulig du må over terskelen. Hvis du presser kroppen i lengre tid over AT, vil du stivne. Og som syklist har du definitivt kjent dette på kroppen tidligere.


Hvis du kjenner både din maksimale hjertefrekvens (HRmax) og din anaerobe terskel, kan du lett regne ut forholdet mellom AT og HRmax. Det forteller deg litt om kapasiteten din. Et prosenttall på under 80% signalisrer at du har en god del å gå på, men hvis du nærmer deg 90%, så har du nok et bra treningsgrunnlag og et greit utgabgsoubkt. En referanseverdi for melkesyreterskelen vil også gjøre det veldig lett å intensitetsstyre treningen din ved hjelp av en pulsklokke, noe som det er helt avgjørende at du gjør hvis du ønsker jevn og stabil fremgang over tid.